En romrakett tar av, og det freser i ild. Gjennom hvert sitt runde vindu kan man se to skikkelser titte ut, på vei ut i verdensrommet, omgitt av stjerner og midnattsblå himmel. De ser litt lost ut. Linn Svenssons broderte lille bilde (Spaceship Departing, 2024) har en klar handling: raketten skytes ut. Like fullt er stemningen mindre teknisk rapport enn melankolsk scene, en type romantisk noir. Avreisen – et adjø som henger i lufta – får en stilisert, men uavklart symbolikk. Hva er det rystende uvisse der ute? Er romferden en flukt, et eventyr eller snarere en ren maktdemonstrasjon?
Bruken av globale ressurser er preget av hybris, og har dramatiske konsekvenser, spilt ut i stadig raskere film. På tide å annektere Mars, folkens, det får ikke hjelpe at det er ubeboelig for mennesker. Den høypotente kommersielle og lenge pågående politiske nasjonaliseringen av verdensrommet – bare tenk på det nervepirrende romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen – får en ny dreining i vår tid. Elon Musk & co lever ut sine gutteromsdrømmer om å hoppe videre til neste planet, og i samme slengen overvinne aldring og død. Teknokratisk imperialisme, transhumanisme og turbokapitalisme i uskjønn forening: selv tiden skal kontrolleres til et privilegert mindretalls fordel. Menneskehetens fremtid gambles med. Verdensrommet fremstår som den ultimate projeksjonsflate, hvor man kan plassere alle sine fremadrettede drømmer. Det er et gudegitt billedrom.
Menneskehetens gebrekkelighet, dets tilbøyelighet til latterlige scener og desperasjon, synes å være underliggende premiss for mange av Svenssons stiliserte tablåer. De ofte fargesterke broderiene er alle utført i ullgarn på grov, ubleket linduk spent opp med treramme. Gjennomgående opererer hun i mindre formater (13-40 cm i bredde), som ofte skaper tette og avgrensede billedrom rundt isolerte figurer, noen ganger i geometriske, polygone former. Det er paradoksalt i behandlingen av det uendelige rommet, som når en astronaut svever med utsikt til Jorden, pent avgrenset i et åttekantet lite format. I et annet broderi ser vi en dresskledd mann inne i en slags beholder tilkoblet et rør. Det kan oppfattes som en innretning som ivaretar astronauten eller en kiste, den endelige boksen, understreket av det trange formatet. Nærliggende er også en visualisering av kryonisering, den besatte troen på evig liv for de få utvalgte.
Ideologi-kritikken og pekere til økonomisk ustabilitet ligger latent i Svenssons broderier, men blir aldri eksplisitt hamret inn. En viss ambivalens og nysgjerrighet er ivaretatt. Noen figurer går igjen, og faller absurd rundt i hennes billedverden – særlig den dresskledde mannen, kanskje fra kontor eller finans. Jeg minnes Synnøve Anker Aurdals byråkratiske skikkelser i sjakkruter, mangfoldiggjort i veven. For Svensson representerer han en slags uutgrunnelig og fremmedgjørende arketyp. Hun sier selv at utforskningen av menn i dress er en dialektisk øvelse i motsetninger, utført i et verdiladet materiale. Alt kretser rundt det tekstile, den avgjørende faktoren i utførelse og fortolkning – en type myk sosiologi som ser på menneskets tilstand i denne usikre overgangstiden.
Tekst skreven av Line Ulekleiv
Spaceship Departing (2024)
Man Resting (2025)